Makt&Menneske

Et språk uten stemme – og en stat som velger stillhet

I 2021 vedtok et enstemmig Storting at regjeringen skulle ta symbolspråk (ASK) inn i språkloven.
Vedtaket var historisk – for første gang ble det slått fast at også mennesker som kommuniserer med symboler, bilder og talemaskin, skal ha retten til språk.

Nå ønsker regjeringen å stanse oppfølgingen av dette vedtaket.
Dermed velger den stillheten – fremfor språket.

ASK er et språk – ikke et hjelpemiddel

ASK, Alternativ og Supplerende Kommunikasjon, brukes av barn, unge og voksne som ikke har funksjonell tale.
Det kan være gjennom symboler, tegn-til-tale, piktogrammer, blikkstyring eller elektroniske talemaskiner.

Dette er ikke teknologi – det er språk.
Det er måten mennesker uten stemme uttrykker tanker, følelser og vilje.

Gjennom ASK kan et barn si «jeg vil», «jeg liker ikke», «jeg er redd».
Å nekte dette språket status, er å nekte barnet en stemme.

Et brudd på menneskerettighetene

FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) er tydelig:
Språk omfatter tale, tegnspråk og andre former for ikke-verbal kommunikasjon.

Staten er forpliktet til å fremme og anerkjenne retten til å uttrykke seg på den måten man selv velger.
Når regjeringen nå stanser prosessen for å innlemme ASK i språkloven, bryter den både intensjonen og ordlyden i CRPD.

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) har advart mot nettopp dette.
Manglende anerkjennelse av ASK som språk fører til systematisk ekskludering og brudd på retten til deltakelse og ytringsfrihet.

Barn som snakker med symboler, må ikke ties

For mange barn er ASK det eneste språket de har.
Det er gjennom ASK de kan si «jeg har vondt», «jeg vil være med» eller «jeg savner deg».

Barnekonvensjonens artikkel 12 fastslår barns rett til å uttrykke seg i alle saker som angår dem.
Men uten språklig anerkjennelse av ASK, får disse barna ingen reell rett til å bli hørt.

Å stanse symbolspråk-vedtaket er ikke å «vente på mer utredning».
Det er å holde barnas stemmer på pause.

Et språkfellesskap uten plass til alle

Norsk språkpolitikk bygger på mangfold og likeverd.
Vi verner om bokmål, nynorsk, samisk, kvensk og tegnspråk – med rette.
Men når ASK ekskluderes, sender staten et signal om at noen menneskers måte å snakke på ikke teller som språk.

Dette er ikke et faglig dilemma. Det er et etisk og demokratisk spørsmål.
For i et rettferdig samfunn må alle språk ha plass – også de som ikke kan uttales.

Språk er makt – og makt må deles

Et menneske uten språk er prisgitt andres fortolkning.
Et menneske med språk kan delta, bestemme og være synlig i eget liv.

Når regjeringen stopper Stortingets vedtak, fratar den tusenvis av mennesker retten til å bli forstått på sitt eget språk.
Det er ikke nøktern politikk. Det er stillhet forkledd som administrasjon.

Norge må holde sitt løfte

Stortinget har allerede sagt ja.
Regjeringen må ikke gjøre stillheten offisiell.

Språk er ikke et privilegium for de som kan tale.
Det er en rett for alle som kan tenke, føle – og prøve å bli forstått.

Å nekte ASK språklig anerkjennelse er å nekte noen selve muligheten til å si jeg er her.