Makt&Menneske

Kommuner over hele landet nekter foreldre og nærmeste pårørende innsyn, deltakelse og medvirkning i tjenestene til sine egne familiemedlemmer – med én og samme begrunnelse:
“Du er ikke verge.”

Det er en setning som har blitt systemets favorittvåpen mot pårørende, og som i stillhet fratar mennesker med store hjelpebehov sin rett til trygghet og beskyttelse.

Men det er også en setning som er lovstridig.

Sivilombudet: Nærmeste pårørendes rett står fast – uavhengig av verge

Sivilombudet slo i sin uttalelse av 15. mars 2023 (sak 2022/4543) fast noe som egentlig burde være selvsagt:

«Nærmeste pårørendes rettigheter etter pasient- og brukerrettighetsloven står ubeskåret, også når personen har verge.»
(Sivilombudet.no)

Dette betyr i klartekst:
Kommuner og sykehus har ikke rett til å ekskludere nærmeste pårørende fra informasjon, samarbeid eller beslutninger – selv om det er oppnevnt en verge.
Verge og pårørende har ulike roller, men ingen overstyrer den andre.

Likevel fortsetter kommunene å gjenta mantraet:
“Du er ikke verge.”
Som om det skulle være en lov i seg selv.

Et administrativt maktspill

Dette er ikke tilfeldigheter. Det er strategisk forvaltning.
Ved å skyve pårørende ut, unngår kommunen vanskelige spørsmål om tjenestekvalitet, faglig forsvarlighet og rettssikkerhet.
De slipper kritiske blikk. De slipper korrigering.
Og de kan fortsette som før – uten ubehagelige vitner.

For når nærmeste pårørende ikke får innsyn, forsvinner bevisene.
Da er det ingen som kan dokumentere svikten i tjenestene, ingen som kan etterprøve feilmedisinering, isolasjon eller manglende oppfølging.
I praksis blir det et system uten ytre kontroll.

Når staten tier, blir maktmisbruket normen

Statsforvalteren – som skulle være rettssikkerhetens vokter – står ofte stille.
I stedet for å irettesette kommunene, siterer de samme feilaktige lovforståelse, som om pårørenderetten er et skjønnsspørsmål.
Det er den ikke.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b og § 3-1 er tydelig:

Nærmeste pårørende har rett til informasjon og medvirkning når pasienten ikke selv kan ivareta sine interesser.

Dette gjelder uavhengig av vergemål.
Det finnes ikke én eneste paragraf i norsk lov som sier at vergen automatisk overtar pårørendes rettigheter.
Når kommuner og statsforvaltere påstår det motsatte, er det ikke tolkning – det er rettsforfalskning i praksis.

Et land som tier bort sannheten

Bak hvert avslag på innsyn står et menneske som er gjort taus.
En mor som ikke får vite hvorfor barnet hennes plutselig mister vekt.
En sønn som ikke får vite hvorfor faren ble isolert i ukevis.
En bror som ikke får delta når søsteren med utviklingshemming mister tjenestene sine.

Dette er ikke enkelthistorier. Det er systematiske overgrep mot rettssikkerheten.
Og hver gang en kommune sier “du er ikke verge”, fortsetter overgrepet – legitimert av stempel og signatur.

En juridisk misforståelse – eller et bevisst grep?

Kommunene vet.
De kjenner Sivilombudets uttalelse. De kjenner lovverket.
Likevel velger de å fortsette, fordi ingen stanser dem.

Når kommunene bruker vergemål som skjold mot åpenhet, er det ikke uvitenhet – det er et bevisst maktgrep.
Et grep som beskytter systemet, ikke mennesket.
Et grep som gjør staten til sin egen kontrollør – og pårørende til en trussel.

Det er på tide å minne kommunene på hvem loven gjelder for

Kommunene er ikke lovens eiere.
Statsforvalteren er ikke lovens vokter.
Loven tilhører menneskene den skal beskytte.

Nærmeste pårørendes rett står fast – uavhengig av vergemål, uavhengig av kommunal komfort.
Dette er ikke noe kommunene kan “vurdere”.
Det er en rettighet – og rettigheter kan ikke forvaltes bort.

Når systemet vokter seg selv

I praksis har mange kommuner gjort vergemål til et kontrollinstrument.
De tolker ordningen slik at bare vergen skal ha informasjon – og vergen er ofte en “profesjonell” med flere titalls personer under seg.
Dermed mister den som kjenner pasienten best – mor, far, ektefelle – innflytelse.
Systemet blir selvrefererende, og brukeren mister sin menneskelige stemme.

Dette er ikke velferdsstat.
Dette er et system som forvalter mennesker som eiendom.

Et varsko til helse-Norge

Til alle kommuner og helseforetak:
Dere er ikke hevet over loven.
Dere kan ikke velge hvilke rettigheter som passer deres organisasjon.
Når dere nekter nærmeste pårørende medvirkning med henvisning til vergemål, bryter dere loven, forvaltningsretten og menneskerettighetene.

Og til Statsforvalterne:
Dere skal være rettssikkerhetens vaktbikkjer, ikke kommunenes forsvarsadvokater.
Viskes det ikke snart noen sannheter i øret deres, vil rettssikkerheten for de mest sårbare i landet fortsette å forvitre – bak taushet, skjemaer og smil.

Vi glemmer hvem som eier sannheten

Den ligger ikke i journalen, ikke i vedtaket, ikke i paragrafen.
Den ligger hos mennesket – og hos de som elsker det.
Det er de som ser, hører og merker når systemet svikter.
Å gjøre dem tause, er å gjøre sannheten utilgjengelig.

Derfor sier Pårørendeunionen:

• Nærmeste pårørendes rett skal gjelde fullt ut – uansett vergemål.

• Kommuner som bryter loven, må stilles til ansvar.

• Statsforvalteren må håndheve Sivilombudets uttalelse – ikke omgå den.

• Helse- og omsorgstjenestene må åpnes for innsyn, kontroll og samhandling.

Ingen kommune skal få eie et menneskes stemme.
Ingen etat skal få avgjøre hvem som får vite hva om et barns liv.
Og ingen verge skal brukes som vegg mot kjærlighet, ansvar og rettferdighet.