Makt&Menneske

Det finnes få ord i helse- og omsorgssystemet som misbrukes så subtilt — og så effektivt — som samtykkekompetanse.
Fra juni 2026 heter det riktig nok beslutningskompetanse, og terskelen for å vurdere en person ute av stand til å forstå egne valg, er endret fra åpenbart til sannsynlighetsovervekt.

Denne endringen skulle styrke rettssikkerheten.
Men altfor mange kommuner bruker den i praksis til å svekke den.

Når kommunens behov trumfer fagfolks vurderinger

Gang på gang ser vi det samme mønsteret:

– Fastlegen vurderer kompetansen.
– Spesialisthelsetjenesten vurderer kompetansen.

Likevel kommer kommunen og overstyrer alt, gjerne med én eneste påstand:

«Vi mener brukeren har beslutningskompetanse.»

Hva skjer da?

– Pårørende stenges ute.
– Innsyn nektes.
– Møter lukkes.
– Individuell plan gjennomføres uten dem som kjenner personen best.

Dette handler ikke om faglighet.
Dette handler om kontroll.

Når «ja» blir misbrukt som informert samtykke

Vi ser brukere med:

– svært lite språk
– utviklingshemming
– demens
– alvorlige kognitive funksjonstap

…bli stilt spørsmål de ikke kan forstå:

«Vil du at mor skal være med på møtet?»

Hvis personen sier «nei» — ofte uten å forstå hva han svarer på — tar kommunen det som et:

Gyldig, informert og rettslig bindende samtykke.

Dette er ikke tolkning av vilje.
Dette er manipulering forkledd som autonomi.

Når ufaglærte ansatte får makt de aldri skulle hatt

Kommunen gjemmer seg ofte bak setningen:

«Det er helsepersonell som yter helsehjelp som vurderer beslutningskompetanse.»

På papiret kan det stemme.
I virkeligheten gjør det ikke det.

For i store deler av omsorgstjenesten er det ufaglærte ansatte, assistenter, miljøarbeidere, vikarer og personer som yter praktisk bistand – ikke helsehjelp – som står tettest på brukeren.

Disse ansatte:

– har ingen medisinsk utdanning
– ingen innsikt i kognitiv funksjon
– ingen kompetanse i vurdering av beslutningskompetanse
– ser brukeren sporadisk, ofte i pressede situasjoner

Likevel brukes deres observasjoner som grunnlag for store inngrep i rettigheter:

– innsyn nektes,
– møter lukkes,
– pårørende ekskluderes,
– kommunens narrativ står uimotsagt.

Når mennesker som ikke engang yter helsehjelp får makt til å definere brukerens rettigheter, har vi forlatt faglighetens område.
Da er vi over i vilkårlighet.

Beslutningskompetanse er ikke et vedtak — og det gjør det farlig

Det mest alvorlige:

Vurdering av beslutningskompetanse er ikke et enkeltvedtak.

Det betyr:

– ingen krav til dokumentasjon
– ingen krav til begrunnelse
– ingen uavhengig kontroll
– ingen klageadgang

Det finnes ikke et annet område i norsk rett der en så inngripende vurdering kan fattes så lett, så løst og så skjermet fra innsyn.

Dette burde skremme alle, for dette handler ikke bare om brukerne i systemet i dag.
Det handler om deg, den dagen du selv blir syk eller skadet eller gammel nok til å være avhengig av andre.

Dette er ikke et omsorgssystem. Det er et maktsystem.

Når kommuner:

– overstyrer medisinske vurderinger
– manipulerer sårbare menneskers svar
– bruker beslutningskompetanse strategisk for å holde pårørende unna
– lar ufaglærte ansatte definere avgjørende rettigheter

…da er vi langt på utsiden av lovens intensjoner.

Beslutningsstøtte skulle styrke selvbestemmelsen.
I altfor mange kommuner brukes den nå for å styrke kommunens posisjon.

Vi trenger reform – og vi trenger det nå

Norge kan ikke fortsette med et system hvor kommuner:

– påklistre «kompetent» eller «ikke kompetent» etter eget forgodtbefinnende
– slipper å dokumentere sine vurderinger
– slipper å forklare seg
– slipper å bli overprøvd

Dette handler om fundamentale rettigheter.

Vi trenger:

✔ krav til kompetanse hos den som vurderer
✔ dokumentasjonsplikt
✔ uavhengig vurdering ved tvil
✔ klagerett på beslutningskompetanse
✔ forbud mot å bruke kompetansevurdering for å hindre pårørendeinnsyn

For når kommunen får definere hva et menneske forstår – uten kontroll – da er rettssikkerheten borte.

Ingen er trygge da.
Ikke du.
Ikke jeg.
Ikke våre barn.
Ikke våre foreldre